Ambrosius - Bella Mozzarella

Uten å høres for gammel og grinete ut, mye av musikken man hører i dag kunne like gjerne vært lagd av AI. Flere ganger har jeg vært på kafé eller restaurant og tenkt «Enn at noe så sjelløst får avlytninger» eller «Jeg går en annen plass og trøkker nedpå mat». Det toppa seg da jeg ble servert Basket Case i en særdeles usmakelig jazzsevje på en av byens mange restauranter.

Da er det litt godt å vite at det fremdeles lages musikk som bryter alt av regler. Et av de bandene som gjør det er Ambrosius fra Trondheim. Dette er heller ikke musikk som hører hjemme på en rolig kafé. Men i motsetning til Norah Jones-klonene har disse 9 medlemmene nok av spilleglede til at det tyter ut av høyttalerne mine. Dette er tullete, snålt og alternativt med stor n. 

Å skrive denne lille teksten mens jeg hører på låten Bella Mozzarella er en sann prøvelse. Her går det så fort i svingene at jeg blir nesten svimmel. Det topper seg mot slutten når et temmelig hardt gitarriff blander seg med en delirisk blåser og holder det gående til jeg mister tråden fullstendig. 

Energien Ambrosius holder er helt spinnvill, og den sprer seg. Om de skal sammenlignes med noe som man kanskje har hørt før må det bli Major Parkinson, Pom Poko eller Venner. Dette er så sprøtt at man ikke kan putte det i én bås. Hvis jeg skal prøve blir det cowboyjazzmedrakettirumparock. 

Så hvis du har et par hjerneceller igjen etter helga kan du bryne deg på Ambrosius. Jeg tror jeg er mett akkurat nå, men det er fare for at jeg dukker opp når de spiller live neste gang.

Lytt hvis du tør